Har lest: Det meste om William Wisting

av Jørn Lier Horst. Utgitt f.o.m 2004 (Nøkkelvitnet) og Hulemannen (utgitt 2013).

Mannen og jeg la ut på landeveien i juli. I baggen lå ikke mindre enn fire ulike romaner, deriblant Født til å løpe og Guillous siste. Så flyttet vi inn hos farmor, og der oppdaget jeg "biblioteket" hennes, et rikholdig utvalg av både nyere og eldre litteratur. Det er ikke første gang jeg kaster meg over biblioteket. Da jeg var ungdom ble både en og tjueto romaner lånt, både gamle Nancy Drew-bøker og serier av typen kiosklitteratur. Denne gangen fant jeg Jørn Lier Horst. Farmor hadde ikke bare én av romanene i serien om William Wisting, men også to, tre, fire, fem stykker. Oh no. Det var  nå jeg skulle ha satt bøkene pent på plass igjen. Den første romanen i krimserien, Nøkkelvitnet, gikk ned. Deretter måtte jeg konstantere at nummer to, Felicia forsvant, hverken var i bokhyllene til farmor eller på nærmeste Ark. Vente, eller lese videre? Lese videre! 

Når havet stilner ble fortært dag nummer to, Den eneste ene på dag nummer tre, og sånn fortsatte jeg i nesten en uke. Nest siste bok ut måtte leses via E-bok, men der hadde jeg flaks og fikk den på dagen. Det er kanskje ikke vanskelig å forstå at sosialiseringen måtte vike underveis, det samme gjaldt noe av nattesøvnen. Den siste romanen så langt, Hulemannen, gikk på en kveld.

Så hva mener jeg om denne krimserien? Horst skriver lettlest og fengende krim. Hovedpersonen William Wisting er en person du ønsker å lese mer om, og sakene som blir presentert er stort sett spennende. Vi følger han gjennom saker som omhandler narkotikasmugling, ransbølger, utpressing og forfalskning av bevis. Hans privatliv tar ikke for stor plass, og han har heldigvis ikke like mange personlige utfordringer som for eksempel Harry Hole. I roman nummer én tok jeg meg selv i å forstå store deler av plottet allerede på side tjue. I en av de andre romanene skjedde noe liknende. Stort sett vil jeg likevel si at plottene var spennende lagt opp. En stor innvending til slutt. Wistings datter jobber som journalist, både i lokalavisen og i VG. I flere av romanene opptrer hun nærmest som en politietterforsker, mer enn en journalist. Det skjer opptil flere ganger at hun roter seg opp i farlige situasjoner og steder hvor hun strengt tatt ikke skal være. Det håper jeg ikke vi må lese om i kommende romaner om Wisting.  

Fortsatt ligger Guillous siste helt urørt på nattbordet. Født til å løpe lige så. Søstrene Makioka måtte leveres tilbake på biblioteket på grunn av kø, også denne ulest. Nå er jeg i gang med De usynlige av Roy Jacobsen. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

drømmeland

drømmeland

30, Oslo

Lærer i Oslo-området. Bruker bloggen først og fremst som et bibliotek, en form for arkiv der jeg holder oversikt over bøkene jeg har lest. Du finner meg også på http://bokelskere.no/Ingeborgb

Kategorier

Arkiv

hits