Har lest: Tyskerjentene

skrevet av Helle Aarnes (2009).

Tyskerjentene plukket jeg med meg fra mitt lokale bibliotek fordi jeg underviser i historie, og har om 2.verdenskrig. Biografier, romaner eller sakprosabøker som omhandler krigen synes jeg er veldig interessant lesning. I etterkant føler jeg at jeg har lært mye nytt om disse tyskerjentene som de gjerne blir omtalt som.

- For det første tenker jeg at det ikke er rart at mange norske jenter falt for tyske menn (soldater e.l) under krigen. Et av eksemplene som trekkes frem i boka er en by i nord-Norge. Si det bodde 3000 innbyggere i byen, og at det under krigen bodde 20.000 tyskere der. Det må ha vært umulig å leve et adskilt liv fra tyskerne? Mange av kvinnene som forelsket seg i tyske menn, hadde ingen politisk overbevisning som gjorde dette naturlig, de bare forelsket seg. I en mann som var tysk. Mange av soldatene som var utplassert i Norge var heller ikke politisk engasjerte. En tysk soldat presenteres som kommunist, men var utstasjonert i Norge fordi det var jobben hans. 

- Jentene det er snakk om fikk en voldsomt dårlig behandling etter krigen. Kan man forstå behandlingen i dag? Det skal jeg ikke diskutere. Noen av det som sjokkerte meg var: De norske kvinnene ble sendt til leirer, og måtte bo der til de, og mennene hvis de var gift, kunne sendes ut av Norge. Giftet en norsk kvinne seg med en tysk mann, mistet kvinnen sitt norske statsborgerskap. Fikk de barn, ble disse automatisk tyske statsborgere. Leirene som jentene måtte bo i, var bl.a en tidligere leir for tyske soldater på Hovedøya. Kvinner som hadde fått påvist kjønnssykdommer under krigen var i et eget register, og flere av disse kvinnene ble sendt til leire, selv om de var friske og ikke lenger kunne smitte noen. Kvinnene ble omtalt som mindre begavete og nærmest psykisk syke, siden de hadde begått disse handlingene (forelske seg i en tysker). 

- Mange ønsket å adoptere bort barnet de fikk, og Lebensborn tok seg av mange av barna det var snakk om. Egentlig skulle Lebensborn være med å sikre fremveksten av den ariske rase, men i stedet ble institusjonen til barnehjem og fødselshus for unge piker. Mange desperate jenter satte inn annonser i aviser der de averterte bort barna sine. Barn der far var tysk var det ofte vanskelig og få adoptert bort. 

Boka ble nominert til Brageprisen, og det var planer om filmatisering.

Én kommentar

Tine

18.02.2014 kl.21:50

Flott innlegg, som setter tankene i sving. Jeg har en farmor på 94 år, og hun prater ofte om sine ungdomsår under krigen. Hun fnyser av tyskertøsene og ville aldri skjemt ut sine foreldre ved å gå med tyskerne, men mange av hennes venninner gjorde det. Hun sier at de gjorde det fordi de var sultne på mat, men og på luksus. De fikk nylonstrømper og andre ting som ikke fantes lenger i butikkene. Da frigjøringen ble feiret i gatene i Bergen var stemningen helt euforisk, men de som hadde gått med tyskerne fikk hard medfart. Farmor forteller at hun gikk hjem, for hun orket ikke ser mer på at de skamklippet dem, slo og plaget de "uskyldige" jentene.

Jeg er heldig som har en bestemor som villig og gjerne forteller fra krigen, både om hverdag og familieliv i disse rare årene :)

drømmeland

18.02.2014 kl.22:15

Tine:
Hei!
Personlig synes jeg det er vanskelig å forstå hvordan behandlingen av jentene kunne bli såpass dårlig, men så har jeg aldri levd i krig, og opplevd okkupasjon (heldigvis). Jeg tror det er mange som tenkte som din bestemor; man gjorde skam på familien hvis man var med en tysker. Og mange jenter falt nok hodestups, og med forelskelsen fulgte noen goder.

Skriv en ny kommentar

drømmeland

drømmeland

29, Oslo

Bok. Bøker. Elsker å lese! Rett og slett. Bloggen er mitt bibliotek, en form for arkiv der jeg holder oversikt over bøkene jeg har lest. Du finner meg også på http://bokelskere.no/Ingeborgb

Kategorier

Arkiv

hits